Heii ja :-) (den var fin)
Da var det mandag igjen og nest siste dag av tjue tretten. Dog – arbeidsdag for de bloggerene som har en JOBB. Selv om jeg ikke vil kalle meg en «blogger». Jeg har egentlig bare mye på hjertet. Noen spør om jeg får betalt for å prate. Andre sier jeg snakker på utpust OG innpust. Skjønner ikke. Ikke rart jeg har høye tlf regninger. I min verden kommer jeg ALLTID over «fastpris» grensen. Men men. Jeg jobber :-) Da går det.
I dag har det vært bortimot umulig å bli dritten på jobb. Både under neglene, på buksen og i håret. Det har nemlig regnet. Slik som det kun på Vestlandet kan. Jakke og hansker (3 par) har hengt på tørk tre ganger i dag, og måtte gi litt arbeid til min stakkars sykemeldte mor, så det henger nå en fjerde gang hos henne. Hun er nå god. Men skulle bare mangle. Jeg hentet tross alt kid’en min etter mine 13 timer på veien :P
Skikkelige veier. Skikkelige Vestlands veier. Hvor man ikke har tid å bli trøtt. Det går opp. Det går ned. Det er en sving rundt hver sving. Men er jo det som gjør det gøy. Spør du meg. Møte hvor det ikke er møteplass. (Da er det godt man ikke er en RosaBlogger tror eg.) Men det er altså uuten å dømme!
Men ble tørr til slutt. Utenom bak ørene. Der skal jeg ikke skryte på meg noe.
I dag fikk jeg også brukt hornene mine 2 ganger. Uten at det var på hils. Første gang ga det positivt resultat. Men jaggu håper jeg det gjorde det andre gangen óg! 1, ferjen ventet fordi den hørte meg rundt svingen. (Ja, en av de svingene jeg nevnte isted) 2, en bil med vikeplikt hoppet ut i veien og trodde den kom seg opp i fart tidsnok. Veeeel. H*n drar ikke det der stuntet igjen i dag eller i morgen håper jeg!
Men. Jeg kom meg nå omsider hjem. Faktisk til avtalt tid. (Avtalt med min snille sykemeldte mor) Men sulten som få! Landeveien er et realt tidspress uten like. Men. På slankeren som man er får man bare tåle at kroppen begynner spise på seg selv. Har nå valgt det litt selv. Ikke tidspresset, men veien. Highway junkie kan man vel kalle oss. 98% av oss gjør det for vi elsker det. Hvorfor? Godt spørsmål. En arbeidsdag kan gå så til de grader til h*****, igjen og igjen. Med som nevnt tidligere – punkteringer, sprengte belger, tom for kjøretid, (helst på uegnet plass), lass som ikke er klart, biltrøbbel, innstilte ferjer…. Men vi står opp, 9 timer senere og gleder oss over at alt dette kan skje igjen. Jeg kan kun svare for meg selv, men jeg tror jeg svarer for mange; jeg har den beste jobben i verden!
God natt!
